FRUSTRERTPAPPA

- en liten fyr med et stort hjerte -

MUSIKK SOM (NESTEN) FÅR MEG TIL Å GRINE

  • Publisert: 15.05.2017, 23:38
  • Kategori: tankereise
  • Så var det på'n igjen da, med følelses-o-rama fra en frustrert pappa. Gråting, depresjon, selvransakelse - er det virkelig så mye å skrive om?

    Vel, jeg skriver jo ikke BARE om dette, men jeg har faktisk en påstand, en som er så god at jeg vurderer å gå til en eller annen valgkamp med denne, i tjukke, caps-lock bokstaver skrevet på store bannere og reklameplakater overalt:

    "Norske menn har ikke nok kontakt med følelsene sine" - frustrertpappa for president?

    Haha, tenker du, "du æ'kke akkurat psykkolog, parekspert eller spesielt følsom selv, vel?" Nei, der har du rett, kjære venn! Men jeg har da iallefall sugd til meg nok vett til å være en av de som prøver å gjøre noe med akkurat dette. Og hva er vel bedre en å få en "live-rapport" fra en prøvekanin på indre bane, midt i 800-meteren? Eventuelt 42-kilometeren, jeg vet ikke helt hvor dette ender  hen.. Og som den optimistiske kaninen jeg er, tror jeg også det er mange der ute som kanskje kan ha godt av å lese om dette, og følge med "live".

    Men hva i all verden gjør man da, eller jeg, for å få mer kontakt med disse omdiskuterte følelsene?? En av tingene jeg gjør, er å søke til noe jeg er veldig glad i:

    Musikk



    Det er noen ting her i verden som rører mer ved meg en andre, og da tenker jeg på hverdagslige ting, ikke barnefødsler, dødsfall og spesielle dramatiske hendelser. Musikk er på mange måter medisin for meg, og jeg kan egentlig høre på alt mellom klassiske perler og hardcore punk-shit. Noen ganger er det bare melodier, stemning, eller rytmer som treffer meg, og jeg kan faktisk (nesten) begynne å grine.

    Tenker du over at jeg skriver grine, og ikke gråte? Det tenker jeg på. Det er liksom noe litt mer mandig over det. Fornuftig? Jeg vet ikke.

    Jeg vil iallefall utfordre deg til litt potensiell "grining", og sangen under kan brukes som virkemiddel. Låta hørte jeg første gang tror jeg, i filmen papertowns, og den traff meg bare. Uansett - sett deg i et mørkt rom, hodet i fanget, skru opp lyden og bare kjenn etter. Kanskje det er seriøst deprimerte greier du graver frem, kanskje det er dyp lykke og takknemlighet. uansett - kjenn etter, det er ganske digg =)

    High-five fra frustrertpappa

    #pappablogg #pappa #følelser #musikk #mann

  • Publisert: 15.05.2017, 23:38
  • Kategori: tankereise
  • 3 kommentarer
  • "HVORFOR KAN DU IKKE BARE GRÅTE??"

  • Publisert: 14.05.2017, 23:11
  • Kategori: tankereise
  • Okay, innlegget jeg sitter å skriver i dag, er et av de jeg egentlig har gruet meg litt til, fordi det føles som å stå på en scene, lyskastere på, og så bare dra ned boxeren - "sånn ser jeg ut folkens". Jeg trives best med klær på, om du skjønner - for det er veldig behagelig som menneske å kunne filtrere ut akkurat hva omverdenen skal få vite om meg og mitt følelsesliv. Og vi menn er nok ekstra gode på det, å pakke skinnjakka rundt følelsene våre, og heller snakke om ting utenfra, som hvor heftig den nyeste Audi'en er, eller hvor mye du har fått igjen på skatten.



    Selv syntes jeg også det er litt dritt å snakke om hvordan jeg føler meg innerst inne, for noen ganger så har jeg faktisk ikke peiling. Min kjære og jeg er ekstremt like på mange områder her i livet, men når det kommer til følelser, så står jeg og vinker på mars, og hun på venus, eller var det motsatt? Hun er iallefall en person som typisk har følelsene utenpå kroppen, og jeg kan omtrent lukte det når jeg nærmer meg nabolaget vi bor i, hvordan hun har det, og hvordan humør hun er i. Og det er heldigvis både på godt og vondt. Ekstremt frustrerende noen ganger, at det er så mye følelser, og at de tar så mye plass, men guri så lettvint det egentlig er. Hun trenger ikke si mye, ingen ting egentlig, før jeg skjønner hvordan hun har det og hvordan hun føler det.

    Men meg da? Er jeg som en lettlest bok? Vel, det må i tilfelle være koranen på arabisk - lest opp ned - baklengs. For hvis det er noe som frustrerer henne aller mest tror jeg, så er det hvor vanskelig det skal være å komme inn helt innerst, der hvor alle de mest ærlige følelsene sitter. Og hva er liksom det aller mest synlige tegnet på følelser, at man er en følsom person? Jo, det er visst å gråte. Min kjære kan lett ta til tårene for ting som er trist, vondt, sårende, men også rørende og flott. Og det skjer ofte.

    Selv kan jeg knapt huske at jeg har grått, iallefall sånn utenom når jeg var barn. Jeg husker jeg tok til tårene da svigerfaren min gikk bort for noen år siden, alt for tidlig, og alt for meningsløst. Den andre gangen jeg kan huske å ha hulket litt, var i førstegangstjenesten i Finnmark, laaaangt ute på vidda under et rebusløp over mange mil. Jeg hadde gått meg skikkelig vill, det begynte å bli mørkt, det begynte å snø, og jeg var helt mutters alene. Det var heller ikke mange ukene siden jeg fortsatt bodde på gutterommet hjemme i oslo, og følelsen der og da var en blanding av redsel og panikk.



    Det hender jeg får høre at "kan du ikke bare slippe følelsene løs, og gråte noen ganger", og på mange måter kan det føles som en slags eksamen, at det å gråte er det ultimate tegnet på at man er en følsom person. Og helt ærlig så stresser det meg veldig. Jeg føler jo ikke akkurat at jeg er noen ufølsom person, og hvorfor skal det være så himla viktig? Men jeg kan jo ikke klandre henne. I og med at vi står på hver vår planet og vinker, og noen ganger skriker, så er det jo klart at man bedømmer de fleste situasjoner utifra hvordan ting er på den planeten man selv står på. Hun ønsker mer følelser, jeg ønsker mer fornuft. og hva er egentlig riktig?

    Disse tingene er jo egentlig noe jeg ikke snakker særlig om til noen, bortsett fra min kjære iallefall, og det er sånn passe kleint å skulle skrive om det til "hele verden". Men jeg tror det er bra for meg å få skrevet det ned. og jeg håper også det kan være bra for deg å lese. Jeg gidder bare ikke å skrive om alt jeg spiser hver dag, eller hva jeg har på meg, for det gir meg bare ingen ting av verdi. Jeg håper heller du vil være med på reisen til en "følelsesløs pappablogger", selv om jeg selv ikke helt vet hvor reisen går videre, hvem vet =)



    Uansett, jeg setter stor pris på at nettopp du leser dette, og håper du vil fortsette med det! Del også gjerne dette innlegget og bloggen hvis du tror andre kan ha godt av å lese det - jeg har iallefall godt av å skrive det =)

    High-five fra Frustrertpappa

    #pappablogg #pappa #familie #følelser #gråte #tankereise #følsom #ærlig #mann

  • Publisert: 14.05.2017, 23:11
  • Kategori: tankereise
  • 4 kommentarer
  • JEG ER SINNSYKT FLINK!! =)

  • Publisert: 10.05.2017, 23:23
  • Kategori: tankereise
  • Yess!! I dag er bare enn sånn dag som jeg føler at jeg får til så mye!! Jeg er rett og slett innmari flink i jobben min. Jeg løser prosjekter, tar avgjørelser som må tas, får gode tilbakemeldinger, og sitter igjen med en følelse av å være riktig mann til oppgaven =)

    Og når jeg kommer hjem, venter det en liten skare av fans, som har gledet seg til å se pappaen sin! Det er en fantastisk følelse å kjenne på at man er en god foreldrer, og det er jeg så absolutt. Jeg sitter ofte med følelsen av at jeg er den aller beste pappaen som barna mine kan ha, en pappa som kan tulle og leke, spille fotball og klatre i trær, trøste, støtte og gi trygghet. En komplett pappa på mange måter!



    Og visste du at jeg er veldig flink til å ta meg i skinnet og komme meg ut på trening?? I tillegg til økter lagt inn sånn når det passer i hverdagen, har jeg en fast rutine på lørdags morgen, at jeg tar med meg alle tre barna på treningssenteret, så konemor får sove noen vel fortjente timer ekstra. Barna er på lekeland og barnepass, og jeg får en god time med skikkelig pump.

    Og min favorittlidenskap da - trommer. Jeg spiller altfor sjelden om dagen, men jeg er faktisk en ganske stødig trommeslager, en selvlært som sådan, og jeg har tenkt mange ganger at jeg kunne hatt sjansen til å leve av å jobbe som musiker, hvis jeg bare hadde satset fullt og helt på det. Det er jo gøy!!


    Men vent da, dette her er jo egentlig ganske usmakelig, og ikke lov!! «Er det noen som har putta en pille i colaen til han der nybakte blogger?n?? Et par dager inne på topplistene, og så er det like før han begynner å oversette alle innleggene sine på både engelsk, tysk OG fransk, fordi han tror han kommer til å gå viralt på nett over hele europa?? Skamme seg!»

    Men seriøst, jeg liker ikke fransk? og tysk kan jeg ikke. Men det jeg kan, er det å se verdien av å fokusere på de tingene i livet man FAKTISK får til, og som man er ordentlig god til. Hvorfor skal det være sånn at det er så innmari lett å ramse opp alt man ikke får til og som alle andre er gode på? Men når man blir bedt om å fortelle hva man er best på, og hva som er ens sterke sider, så blir mange sånn «eeh... emmm altså jeg er jo litt god på å? eeeeh?.». Jeg kjenner det jo selv, når jeg driver og skryter av meg selv nå, det egentlig litt ubehagelig....

    Men er jeg en som får til alt da? Pretty please, ikke begynn engang. Jeg har en laaang liste her i livet over ting jeg ikke er god til, ting jeg så absolutt burde endre på, og ting jeg skammer meg over at jeg bare ikke klarer å fikse på en bedre måte. Ting jeg ser at andre fikser så innmari mye bedre enn meg. Og jeg kommer sikkert til å skrive masse om det også. Men noen ganger så må man bare la den lista ligge. Man skal aldri slutte å jobbe mot å bli en bedre versjon av seg selv, men man må seriøst ta seg tid til å klappe seg selv på skulderen på vei oppover også!!

    Det er i mitt hode en veldig stor forskjell på å si at «jeg er sinnsykt flink!» og det å si «jeg er så sinnsykt mye flinkere enn deg!» Men kanskje vi mennesker ikke helt klarer å skille det fra hverandre?

    Nå har i alle fall jeg fått en god dose selvskryt, og noen oppløftende ord fra meg selv til meg - nå er det din tur: 

    Jeg oppfordrer deg til å legge igjen en kommentar, og fortelle hva akkurat DU er dritgod på. Smått eller stort, betydelig eller ubetydelig, det viktigste er at vi trenger å fortelle oss selv det noen ganger, alle sammen!

    Ta også en titt på en artig kar, Mr Petter Northug, som har sin egen formening om det å ikke skulle skryte av seg selv =)


    Håper dere alle har en positiv og selvskrytende dag =)

    High-five fra frustrertpappa

  • Publisert: 10.05.2017, 23:23
  • Kategori: tankereise
  • 16 kommentarer
  • DET ER IKKE SÆRLIG MANDIG Å VÆRE DEPRIMERT - 2.0

  • Publisert: 09.05.2017, 17:04
  • Kategori: tankereise
  • For dere som leste innlegget mitt i går, var det første del av en ærlig tankereise om det å faktisk være mann, men samtidig kjenne - Eller jeg prøver igjen, om det å faktisk være mann NOK til å kjenne etter alle de følelsene som dukker opp i løpet av en hel dag, en måned, ett år, en hel oppvekst, et helt liv.

    Etter å ha lest igjennom kommentarer og tilbakemeldinger fra de siste dagene, sitter jeg med en følelse av at noen tror eller lurer på om jeg har vært utfor de store depresjoner, og trenger å få snakket det ut for å komme meg tilbake til hektene igjen. Men fakta er at jeg på ingen måte har det - enda.

    For en ting vet jeg, mange mennesker der ute lever som meg, et liv i 200 km/t, med full fart fremover og bilen fullastet med innhold, ansvar, og musikk på full guffe. Så plutselig bråstanser køen foran deg, og du har ikke oppmerksomhet nok, eller fartsfølelse nok til å hindre at du plutselig smeller noe så skikkelig inn i en vegg av biler foran deg, og henger der med hodet gjennom frontruta.


     

    Men nå er det jo ikke livsfarlig å bli litt deprimert, hvis man bare får snakket ut om det og kommet seg videre. Det er jo derfor vi har venner og familie! Det er i alle fall ikke farlig så lenge man ikke putter alle disse tingene nedi en boks og skrur på lokket da. For man vil jo ikke ende opp med hodet gjennom frontruta?

    Men seriøst, fakta er at mange gjør nettopp det, noe så skikkelig også. Jeg syns egentlig det er litt drøyt å ta det opp, men vet dere at faktisk mellom 5-600 mennesker i Norge tar livet sitt hver år?? Og kvinner som er så følsomme og sårbare må vel toppe den statistikken? Nooope... Jeg måtte bare sjekke det opp mens jeg satt og skrev her - det er 150 kvinner, og 400 menn årlig!! Shit ass. Og her ligger det selvfølgelig også store mørketall. Sjekk statistikken her.

    Nå føler jeg at jeg beveger meg ut i en mørk og dyster bloggverden, men slapp av, det kommer solskinnshistorier også =) Men kanskje er det ikke uten grunn at jeg er litt bekymret for meg selv, og alle mine «brødre» i Norge, som syntes det er så himla «kleint» å tenke over hvordan man har det, før det er for seint.

    Selv har jeg ikke vært så innmari klar over dette her tror jeg, før den siste tiden. Det er iallfall etter at jeg har fått idèen om å skrive om det, at jeg virkelig har fått satt ord på det. Og helt ærlig så kommer liksom ordene og tankene rullende samtidig som jeg skriver, og det føles ganske kult =)

    Det jeg i alle fall er sikker på, er at det er naivt å tro at alle de små opp- og nedturene man opplever hver dag, ikke gjør noe med hvordan man føler seg. Så hvorfor ikke ta et balletak på alle inntrykkene, og kjenne etter hva det faktisk gjør med deg?? Hva føles bra, og hva føles dårlig? Og her snakker jeg ikke om hva som har SKJEDD, nei, her skal vi finne ut hvordan det FØLES, folkens.

    Vi mennesker er jo tross alt frustrerende kompliserte, og sammensatt av en uendelig mengde med impulser vi tar innover oss. Så tenk litt over det, og kjenn etter - det skal i alle fall jeg fortsette med =)
     

    Gi meg gjerne en kommentar med hva du tenker, og del bloggen min hvis du tror at det er andre der ute som har lyst til/trenger å bli med på tankereisen! Flere reiser er under skriving ;)

    High-five fra frustrertpappa

  • Publisert: 09.05.2017, 17:04
  • Kategori: tankereise
  • 8 kommentarer
  • DET ER IKKE SÆRLIG MANDIG Å VÆRE DEPRIMERT

  • Publisert: 08.05.2017, 06:53
  • Kategori: tankereise
  • Først av alt vil jeg bare komme med en tilståelse... Jeg har blitt bitt av blogg-basillen =) Som den erfarne bloggeren jeg er, som sitter her og hamrer ned mitt livs nest første innlegg, kan jeg med sikkerhet si at dette skal jeg fortsette med. Frustertpappa er her for å bli, suckers!!

    Som jeg skrev i første innlegg, er dette først og fremst en blogg til meg selv, en blogg som ble til av et behov jeg kjente på, og som jeg ønsker å skrive mer om. Det er digg å skrive ned alt som surrer og går i hodet, og samle det, kategorisere det i linjer, og finne en viss fornuft i det. Og det er VELDIG hyggelig at så mange der ute tok seg tid til å lese «jomfru-bloggen» min i går, og takk igjen for mange gode kommentarer, det er supernice! Nei vent, det gjorde meg faktisk glad inni meg å lese igjennom, det var sånn det skulle være... =)

    For selv har jeg en lei tendens til å uttrykke alle ting som «kommer inn», alle opplevelser, inntrykk, sanser, tilbakemeldinger, med hvordan ting ER. «det var snilt gjort», «det var dårlig gjort», «det var sykt koselig», «du er en drittsekk». Men hvordan det faktisk får meg til å FØLE da?? Kutt ut a, ikke spør så vanskelig...

    For det er noe med det, å føle på ting, å kjenne etter, å sette ord på hva alle inntrykk gjør med en.. det er det jo bare jenter som driver med, med stearinlys og kleenex. Spør heller om siste runden i Premier League, da!
    Jeg er sånn, eller rettere sagt, jeg tror jeg alltid har vært en sånn som foretrekker de «lette samtalene». For det er jo ikke noe mandig med å sitte på gulvet i en krok å hulke som en annen «kjerring» fordi man har møtt på for mye motgang, uvennskap eller stygge kommentarer.



    Jeg tror jeg har lyst til å slå et slag for de små skuffelsene i livet. Da tenker jeg ikke på når du mister en livspartner, et barn, når du er i en ulykke, for da forventer alle at du skal ha det vondt og tøft, og da er det liksom greit. Men hva med alle de små skuffelsene i livet? Når man ikke får til det man ønsker, når sjefen er skuffa over arbeidet ditt, når en kamerat ikke stiller opp når man hadde snakket om det på sms dagen før. Det er vel bedre å putte de i «følelsesbøtta», skru lokket hardt igjen, og vente til neste dag, eller neste nedtur, så man kan fylle oppi litt til.

    Og hva skjer da, den dagen man har tid og overskudd til å åpne litt på lokket, og kjenne etter hva som befinner seg oppi der, all gørra som har kokt sammen over altfor lang tid? Er det egentlig dette den berømte midtlivskrisa handler om??? Hvis noen har prøvd å skru av lokket på kjølevæska til en overkokt bil noen gang, så er sjansen stor for at man får lokket rett i fleisen så fort man har løsna på det. Skjønner du hvor jeg vil hen?

    Oppfølgeren til dette innlegget leser du HER, og legg gjerne igjen en kommentar, eller del dette innlegget videre! ;)

    High-five fra frustrertpappa.

  • Publisert: 08.05.2017, 06:53
  • Kategori: tankereise
  • 18 kommentarer
  • HELE NORGES NYE PAPPABLOGG =)

  • Publisert: 07.05.2017, 10:32
  • Kategori: tankereise
  • «Go big, or go home»?

    Da var vi søren meg i gang...! =) Jeg har en liten stund gått rundt med en følelse av at dette bare må i gang.. nå, i mitt 29 år har jeg offisielt blitt blogger! Og du, siden du faktisk leser dette, har blitt med på reisen. En reise jeg faktisk trenger, og grunnen skal du nok få vite mer om senere. Er du ute etter dagens middagstips, eller dagens outfit, er du dessverre helt på feil sted. Jeg får skryt hjemme for gode pannekaker, men mat-komplimentene stopper liksom der, så den lar jeg ligge. Jeg velger også stort sett de øverste klærne i klesskapet, så der har du mitt tips.

    Men hva med selve livet, hvordan det egentlig føles..? shit... følelser? Det å være mann å snakke om følelser, er litt som å være den eneste i kompisgjengen som heier på feil fotballag. Du blir liksom ikke party-kongen av å dra det frem i tide og utide. Selv er jeg ikke vant til det, og ikke god på det, men aldri for sent å prøve, eller hva?? =)

    Men er det virkelig tid nok til å kunne drive å skrive blogg..?? njo vel, med fulltidsjobb som Ingeniør, pappa til tre gærne og nydelige småtroll fra 2-7 år, 2/3 hunder, hus og gressplen og ikke minst en kone, er det lett å føle seg svevende ett eller annet sted imellom lykkelig ungdomstid, og midtlivskrise, uten at jeg helt vet hvor jeg føler meg nærmest. Kanskje jeg er midt i en ungdommelig midtlivskrise? Og kona, min ungdomskjæreste helt tilbake fra vi var 14, som blunker med de blå øynene sine og ønsker seg sin egen hest? det er jo ikke akkurat så mye tid, men allikevel?



    Og hva med overskuddet da, man må jo orke å sette seg ned og finne på noe å skrive..! Og med enkelte familiemedlemmer som ikke har skjønt at natten er til for å sove, og sånn omtrentlig 10 timer underskudd på søvnkontoen i uka, er vel ikke helt overskuddet der, men allikevel?

    På tross av flere ting, så har jeg som du skjønner bare hatt på følelsen at dette er noe som må i gang. Men er det sånn at jeg skriver for å kunne nå frem til noen? 10-20 stykker, eller flere hundre? Eller titusenvis? På en måte er det utrolig stas å nå ut til dere med alt hva jeg har på hjertet, men på en annen måte så driter jeg littegrann i dere, for dette er like mye et prosjekt for meg, noe jeg selv trenger. Kanskje litt frekt, men helt ærlig.

    Så vet jeg jo innerst inne ikke helt om jeg har noe å komme med, er det sånn at jeg egentlig bare er en vanlig grå stein i steinrøysa, eller er jeg like unik som Galdhøpiggen? Det er jo ikke så lett å stille spørsmålet til andre, når jeg i bunn og grunn ikke vet svaret selv en gang. men det jeg vet, er i alle fall at jeg er et menneske med mye på hjertet, og med et hjerte for mennesker.

    Og jeg vet også at jeg setter veldig pris på at du har tatt deg tid til å lese dette! Og hvis du ønsker, kan du legge igjen en kommentar og ønske meg velkommen til blogg-verden, eller si hva du synes =)


    High-five fra frustrertpappa.

  • Publisert: 07.05.2017, 10:32
  • Kategori: tankereise
  • 21 kommentarer
  • hits